På den åpne gressflaten reiser det seg en sølvgrå tre kreasjon fra marken og fortsetter opp mot himmelen. Kreasjonen er Leo Qvarsebos sommerhus, et sølvgrått og ”skogsgrønt” trehus – som har en triangulær form. Huset ligger ikke langt fra tettstedet der Leo vokste opp og den gården der han tilbrakte mange somrer. Her tar Leo og barna Siri og Edvin en pause fra det hektiske hverdagslivet i Stockholm. Dette er min lille oase, stedet der jeg finner ro, sier Leo.

• Sted:  Hedemora, Sverige
• Påførings år: 2015
• Arkitekt: Leo Qvarsebo
• Tresort: Kjernefuru
• Type SiOO:X produkt:  Premium Fasade (Clear Coat) og  Premium Terrasse
• Foto: Åke E:son Lindman / Lindman Photography AB

Som nyutdannet arkitekt i 2007 hadde Leo Qvarsebo lyst til å ta fått på konkret prosjekt omgående. Han hadde lenge hatt en drøm om å bygge et eget sommerhus i traktene rundt Hedemora der han vokste opp på en gård. Der finnes det også et enkelt torp som Leo deler med sine tre søsken og deres familier.

– Vi har iblant vært et 20-talls personer samtidig i torpet, og til slutt fungerte ikke det mer, forteller Leo.

En dag tok han en tur med sin fetter i dennes traktor og utforsket markene på fetterens landbrukseiendom. Etter en stund kom de til en åpen gresslette nær en ku hage og et lite vann. Leo falt omgående for tomten og beliggenheten. Fetteren påpekte at det ikke fantes tilgang til verken strøm eller vann.

– Da sa jeg bare: ”Det er ikke noe problem. Vi velger dette stedet uansett.”

Leo kjøpte en utskilt del av tomten og fikk deretter lagt strøm og vann til eiendommen. I årene 2009–2010 begynte Leo å tegne sommerhuset. Til å begynne med tegnet han et tradisjonelt hus, men han gikk fort bort fra det.

– Livet er for kort til å bygge kjedelige hus. Det tar altfor lang tid å bygge dem og man kommer til å bo i dem altfor lenge, synes Leo.

I stedet tok han utgangspunkt i seg selv, hva han og barna Siri og Edvin vil ha ut av tiden i sommerhuset: å kunne lage mat, lese og hvile. Leo ville lage et tydelig skille mellom disse tre funksjonene og skape en slags reise mellom dem i huset. Samtidig skulle disse rommene by på ulike utsikter over engen utenfor og den nærliggende ku-hagen og det lille vannet.

– Jeg valgte siden å drapere alt som et slags telt som er den enkleste formen for arkitektur. På samme måte som man lener stokker mot hverandre som beskyttelse mot naturen, forteller Leo.

Huset ble på 85 kvadratmeter med åtte rom og en svingende trapp mellom de tre etasjene. Valget av byggemateriale falt på utelukkende tre. Innvendig er vegger, gulv og møbler skåret til på stedet i plywood fra den nedlagte puslespillfabrikken Kärnan. Utvendig er husets terrasse, vegger og skrånende tak kledd med kjernefurupanel.

Leo valgte å behandle terrassen og langsidene av huset med trebeskyttelse fra SiOO:X.

– Jeg falt for den sølvgrå nyansen og den har gitt treflaten et naturlig, jevnt og fint uttrykk. Treet har også blitt veldig mykt. Jeg oppfatter det som at det har fått en fløyelsoverflate.

Leo likte også at trebeskyttelsen er miljøvennlig ettersom han og barna ofte går barføtt på terrassen og sitter med bar overkropp mot husfasaden.

– Da går det jo ikke an å ha et produkt som man er usikker på hva inneholder, mener han.

Gavlene på huset er ikke sølvgrå, men er i stedet behandlet med en pigmentert trebeskyttelse fra SiOO:X. Siden huset ligger like ved skogbrynet har disse flatene fått en homogen ”skogsfarge”, forteller Leo.

– Det blir en tydelig kontrast som merkes når man går rundt huset. Altanen stikker ut i landskapet mens gavlene smelter inn med skogen, sier han sittende på terrassen mens sønnen Edvin tar fart i husken som er satt opp i pergolaen.

Det er lett å se at Leo Qvarsebo liker å oppholde seg i og rundt sommerhuset. Som mange andre småbarnsforeldre lever han et hektisk liv. Det triangulære trehuset er hans tilfluktssted 2 ½ time fra alle hverdagens gjøremål i Stockholm.

– Her handler det bare om huset, å bare være i det, å være i den roen.

Leo innrømmer imidlertid at han iblant blir litt rastløs og vil ha noe å sysselsette seg med. Han forteller at han likte å påføre trebeskyttelsen – spesielt oppe på det skrånende taket.

– Man levde da virkelig på taket, klatret opp og ned med repet som fortsatt henger der. Snart er det tid for den andre behandlingen og da må jeg klatre opp på taket igjen, sier han forventningsfullt.